Meny


Book rom
Book A Room

Vår historie

Her begynte reisen for tusenvis av forventningsfulle nordmenn. De skulle med Amerikalinjen til mulighetenes land. Linjens ærverdige hovedkvarter åpnet dørene i 1919. 100 år senere har vi blåst liv i drømmene.

Drømmen om Amerika

Brevene fra nybyggerne på prærien fulgte med skipene tilbake over Atlanteren. Fra norske havner ble postsekkene distribuert over hele landet, fra Hammerfest i nord til Lista i sør. På husmannsplasser og i små byleiligheter samlet slektningene seg etter dagens dont. I det svake lyset fra talglys og parafinlamper ble brevene andektig åpnet og lest. Gjerne flere ganger.

Beretninger om gull, gyllent kornaks og friheten over eget land og liv, sådde eventyrlyst og lengsler blant søsken, nieser og nevøer. Og drømmen om Amerika fikk stadig nytt innhold. Snart handlet det om en annen type frihet, om jazz og Hollywood, om road trips, Coca Cola og rock’n roll.

Nasjonalsymbolet Amerikalinjen

De første nybyggerne reiste med enkle seilskuter. Så kom dampskipene, men utvandrerne måtte belage seg på en lang og kummerlig reise. Første etappe gikk over Nordsjøen til Storbritannia, og deretter med tog til en ny havneby. Ferden over Atlanteren tilbrakte de fleste under dekk i store sovesaler med trange køyer. Sanitærforholdene var elendige og det var dårlige med matservering.

Etter unionsoppløsningen i 1905 skjøt planene om en egen transatlantisk linje fart, og i 1910 ble Den Norske Amerikalinjen stiftet. Tre år senere tøffet elegante «Kristianiafjord» innover Oslofjorden for aller første gang. På holmer og skjær langs hele innseilingen møtte jublende folkemasser frem for å hilse skipet velkommen. I Horten paraderte marinesoldater, på Oscarsborg drønnet salutten i kanonene så kruttrøyken lå over fjorden, og overalt lød hurra-ropene denne vakre junidagen i 1913. Etter en triumfferd langs norskekysten, satte skipet kurs for «Junaiten» på den symboltunge datoen 7. juni, merkedagen for unionsoppløsningen noen år tidligere.

Gustav Henriksen

Gjestelisten På «Kristianiafjords» første reise var ikke snau. I protokollen står navnetrekket til Kong Haakon øverst, etterfulgt av Statsminister Knudsen, Stortingspresidenten, 12 statsråder og til slutt Gustav Henriksen, Amerikalinjens administrerende direktør.

Myndige Henriksen var ingen hvem som helst. Da han tiltrådte i Amerikalinjen vaklet hele prosjektet. Rederiet manglet kapital, men ledet an av Gustav Henriksen førte et intenst påvirknings- og PR-arbeid frem. Etter hvert ble det populært langt utenfor finanskretser å kjøpe aksjer. Også folk flest ble invitert med på spleiselaget, og på begge sider av Atlanteren gikk «folkeaksjen» unna.

Gustav var en mann som tenkte stort. Han bestilte like gjerne de to første skipene samtidig, og fikk fart på planene om en administrasjonsbygning verdig Den Norske Amerikalinjen. Herfra skulle han snart styre selskapet som fraktet over en halv million nordmenn og livsviktige handelsvarer over havet gjennom flere tiår. Et år før han døde ble Henriksen utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Takket være hans innsats hadde Norge etablert sin egen livlinje over det store havet. Mellom foreldre og barn, mellom amerikansk og norsk kultur.

Reisens begynnelse

I 1919 åpnet dørene til den nye administrasjonsbygningen på Jernbanetorget. Der folk fra hele verden nå ankommer for å utforske Oslo, troppet våre forfedre opp for å kjøpe billett til sitt livs reise. De hadde trukket i pentøyet og krysset brosteinen på Jernbanetorget i nypussede sko. Den fornemme bygningen i nybarokk stil, tegnet av arkitektene Bjercke og Eliassen, gjorde inntrykk. Ikke bare på de reisende. Da huset endelig ble synlig bak byggegjerdene sommeren 1919 fremhevet Aftenpostens utsendte reporter den imponerende eikedøren omkranset av havgudene Triton i Nereide, som var hugget i Iddefjordsgranitt.

På avreisedagen kom passasjerene forventningsfulle tilbake til Jernbanetorget 2 for å levere sine skipssekker og amerikakofferter før det var klart for ombordstigning. I bagasjen hadde de alle sine viktigste eiendeler, ofte en god miks av nyttige redskaper og familieklenodier. De som reiste for å besøke slektninger hadde gjerne med seg ostehøvler, norske bøker og andre gaver fra gamlelandet. Bagasjen ble sendt ned i en sjakt for videre ekspedering i kjelleren, og derfra til lossing på den andre siden av bygningen som vendte ut mot kaia.

I hjørnekontoret i andre etasje hadde Gustav H. utsikt over aktiviteten på torget og den staselige Østbanehallen. Mange av Amerikalinjens passasjerer kom med tog fra mindre byer og tettsteder. De som søkte hyre på skipene måtte melde sin ankomst på baksiden av bygningen der mannskapskontoret lå.

Atlanterhavets dronning

Vel om bord i «Kristianiafjord» eller søsterskipet «Bergensfjord», møtte passasjerene en ny type komfort. Også de som reiste på tredje klasse fikk egne lugarer. På første klasse var møblene utført i polert mahogni, veggene i hvit emaljelakk og gulvene var belagt med myke tepper. Det var også to luksuskahytter om bord med egen dagligstue, soverom og badeværelse.

Reisen med Amerikabåten var en sosial begivenhet, også før avgang. Venner og familie arrangerte festlige «Bon voyage parties». Om bord skålte gjestene forventningsfullt i håndslipte champagneglass, orkesteret spilte til dans og de som ville ha en roligere stund kunne besøke bibliotekstjenesten og trekke seg tilbake til lugaren med en god bok.

De første skipene fikk navn etter de norske havnebyene. Etter at «Kristianiasfjord» forliste i 1917 kom «Stavangerfjord». Skipet skulle overleve begge verdenskrigene og den elegante farkosten fikk etter hvert tilnavnet «Atlanterhavets dronning».

Julen i havn

Det var alltid liv på kaia når Amerikabåtene kom og gikk. Lykkelige gjensyn og hjerteskjærende avskjeder. Men ingenting kunne måle seg med den årlige julebåten. I desembermørket stimlet Oslo-folk sammen på kaia i pelskåper og skinnluer. Frostrøyken stod i den rå sjøluften. For å holde varmen stilte de fremmøtte seg tett i tett og speidet utover fjorden. Endelig skimtet de et lys som ble sterkere og sterkere. Vel fremme blinket det i juletreet i masten og jubelen brøt løs før både den norske og amerikanske nasjonalsangen strømmet ut av høyttalerne på dekk.

Som første passasjer steg selveste julenissen i land. I striesekken hadde han appelsiner, sjokolade og amerikanske godteri som de norske barna aldri hadde sett før. Rett som det var blinket det i kamerablitzer. Pressen stod klare til å ta imot skuespillere, kulturpersonligheter og kjente næringslivsfolk som ofte var blant de 1800 passasjerene som kom hjem til jul. Med seg hadde båtene også dyrebart gods. Alt fra biler og landbruksmaskiner til bokser med hermetikk, søtsaker og cash. På ett tidspunkt utgjorde pengebrevene fra Amerika 10 prosent av norsk økonomi.

Sotengler

Å få hyre på skipene var ettertraktet. Det trengtes folk i byssa, som stuepiker og serveringspersonale, som styrmenn, maskinister og skipsmusikere. Noen tilbragte et helt yrkesliv på vei frem og tilbake over Atlanteren. Andre jobbet seg over en gang eller to for å få med seg en jazzkonsert i New York. Hva var vel åtte døgn med potetskrell mot å oppleve Benny Goodman eller Duke Ellington?

Den tøffeste jobben om bord i dampskipene var som fyrbøter. Tunge bøtter med kull måtte bæres til fyrrommet når sjøgangen gjorde det umulig å bruke trillebår. Det var glovarmt, bråkete og arbeidet var hardt. Gutta som holdt til her i skipets hjerte fikk tilnavnet sotengler. Det gikk historier om fattigfolk som prøvde å jobbe seg over havet som kullempere, men som ikke var sterke nok for oppgaven. Halvveis på reisen så de bare en mulighet. På dekk stod det kun et par svarte støvler igjen …

Little Norway

Amerikalinjen gikk til flere havner i USA og Canada, og etter hvert ble linjefarten utvidet til flere kontinenter. Aller mest kjent er likevel anløpene i New York, først Pier 4 på Brooklyn, så legendariske Pier 42 på Manhattan. Under innseilingen trakk passasjerene ut på dekk i morgendisen for å ta inn lyset, luktene og konturene av skyskraperne. Først forbi Long Island, så Liberty Island med Frihetsgudinnen. De første årene var det obligatorisk immigrasjonskontroll for alle passasjerer på tredjeklasse på Ellis Island. Dersom myndighetene mistenkte sykdom, fikk man et krittmerke på jakken og ble sendt videre til legekontroll og eventuelt karantene. To prosent av immigrantene som kom til USA ble avvist og sendt tilbake til hjemlandet.

Etter den nervepirrende kontrollen kunne de aller fleste gå i land, klare for å starte et nytt liv eller utforske verdensmetropolen. I gatene innenfor piren vokste det frem et lite stykke Norge. På 1940- og 50-tallet ble Brooklyn omtalt som «Norges tredje største by», bak Oslo og Bergen. På det meste bodde over 100.000 nordmenn i bydelen.

Blant nordmenn fikk 8th Avenue tilnavnet Lapskaus Boulevard. Her snakket de fleste norsk, og spisestedene serverte lapskaus, kjøttkaker og fårikål. Det fantes egne reisebyråer som solgte billetter for SAS. I aviskioskene dominerte Verdens Gang, Aftenposten og andre norske aviser.

Cruisekontroll

Etter unntakstilstanden under andre verdenskrig tok trafikken seg opp igjen, og reisen ble et mål i seg selv for stadig flere. I 1956 hadde linjen tre passasjerskip i drift og fraktet mer enn 25 000 passasjerer over havet. Det skulle bli det beste året noensinne.

Så kom vippepunktet da like mange reiste med fly som med båt over Atlanteren. Utover 1960-tallet satset Amerikalinjen på ren cruisefart med de nye og luksuriøse skipene «Sagafjord» og «Vistafjord». Her var det svømmebasseng, soldekk, kino og nattklubb i tillegg til flere barer og restauranter. Linjen som en gang fraktet lutfattige immigranter med rike drømmer, passet nå best for mennesker med god råd og nok av tid. Det startet med kortere temacruise i Karibien, før cruisene gikk «world wide», fra New York til Vest-Afrika, Øst-Afrika og Inida til det fjerne Østen med en tur innom Hawaii på vei tilbake.

På 70- og 80-tallet nærmet det seg slutten for en serie stolte kapitler i norsk sjøfartshistorie. Med salget av godstrafikken i 1995 var det ugjenkallelig slutt. Eller?

Mennesker i bevegelse

På Jernbanetorget 2 stod fortsatt det en gang så stolte administrasjonsbygget, men fikk snart en anonym tilværelse. Fortellingene om nybyggerne, utforskerne og sjøfolkene ble skjøvet stadig lenger bakover i den nasjonale bevisstheten.

Inntil nå. Hundre år etter at Amerikalinjen ønsket sine passasjerer velkommen i billettutsalget, åpner vi eikedørene for nye generasjoner utforskere. Ornamentikk og utsmykninger er satt i stand, vi har fylt opp glassene og forvandlet denne en gang så ikoniske bygningen til et personlig boutique hotell, et startpunkt for nye oppdagelser for folk i bevegelse.

Den gang linjen startet var det fattigdom i Norge, og nesten 900 000 mennesker brøt opp og søkte ut under den store utvandringen. I dag er det hit folk kommer. Noen for å starte en ny tilværelse, andre for å utforske nye steder og møte nye folk.

Bli med på oppdagelsesreise og skriv din egen historie midt i Oslos nye smeltedigel av folk, impulser, kunst og kultur. Nå som da starter mulighetene her. På Amerikalinjen.

Registrer deg på vårt nyhetsbrev

Sign up

Sending...

Thank you!

You are now signed up to our newsletter